Det er få norske komponister som har fått en slik begeistret mottagelse og som har opplevd slike suksesser som Ludvig Irgens-Jensen. Mest kjent ble orkesterverket Passacaglia og hans store dramatiske symfoni Heimferd for soli, kor og orkester, skrevet til Olavsjubileet i 1930. Etter førsteoppførelsen av Heimferd fastslo olsloavisen Tidens Tegn: "En merkedag i norsk musikkhistorie - Det betydeligste og dypeste verk i vår moderne tonekunst." Og da Passacaglia hadde høstet ovasjoner ved musikkfestivalen i Venezia i 1934, refererte Dagbladet på førstesiden: "Irgens-Jensen utropt til verdens-geni!"
Tross sin berømmelse forble Irgens-Jensen hele livet en beskjeden og tilbakeholden mann. I sine yngre år brakte han viktige impulser utenfra til landet uten å gjøre noe vesen av det, og han ble stilskapende ved at han åpnet for moderne tendenser, samtidig som han også kunne tas til inntekt for noe norsk. Klaus Egge sa om ham:
Irgen-Jensens ruvende innsats i norsk symfonisk musikk er av nyskapende konstruktivart innen vår egen nasjonale tonekunst. Han var en av de pilarer som betegner den egentlige utviklig av den symfoniske musikk her i landet i det 20. århundre.
Irgens-Jensen skrev også en rekke korverker og sanger som har nådd et stort publikum. Mest kjent er Altar til tekst av Halldis Moren Vesaas og sansyklusen Japanischer Frühling til gamle japanske tekster.