Sommeren 1964 skriver Liv Køltzow om sin egen dagbok: «Det er den søteste og koseligste og gladeste bok jeg har hatt noensinne.» Mange år senere, i det nye årtusenet, konstaterer hun for seg selv: «Parkinsondiagnosen bekreftet hos Kinge i forgårs.» Notatboken har vært en fast følgesvenn gjennom hele hennes voksne liv. Dagbøkene ble et sted hun kunne reflektere over livet, hvem hun var i verden, hvem hun hadde vært og hvem hun skulle bli. Disse refleksjonene er innvevd i tanker om hva litteratur er, og hva hun selv søker i skrivingen. Liv Køltzows dagbøker kaster lys over et av etterkrigstidens sentrale forfatterskap, og er i seg selv et stykke norsk litteraturhistorie.
Sommeren 1964 skriver Liv Køltzow om sin egen dagbok. "Det er den søteste og koseligste og gladeste bok jeg har hatt noensinne." Mange år senere, i det nye årtusenet, konstaterer hun for seg selv: "Parkinsondiagnosen bekreftet hos Kinge i forgårs."
Notatboken har vært en fast følgesvenn gjennom hele hennes voksne liv. Dagbøkene ble et sted hun kunne reflektere over livet, hvem hun var i verden, hvem hun hadde vært og hvem hun skulle bli. Disse refleksjonene er innvevd i tanker om hva litteratur er, og hva hun slev søker i skrivingen. Liv Køltzows dagbøker kaster lys over et av etterkrigstidens sentrale forfatterskap, og er i seg selv et stykke norsk litteraturhistorie.