En dag Aksel sitter i parken blir han vitne til at kameraten hans legger hånda si inn mellom beina, i skrittet, til deres felles venninne. Rett nok har de to et slags forhold, rett nok reagerer ikke venninna nevneverdig, men betyr det at det skal overses? Hva vitner den handlingen om? Aksel tenker først at han ikke skal si noe, bare la det fare. Men så ombestemmer han seg og sier noe. Og i det samme flyter alt opp, blir synlig; hvordan det alltid og overalt finnes en undertrykkende impuls i alt menn gjør. Denne hendelsen i parken fører kameratene ut i offentlighetens lys, til en podcast-sending, til NRKs Debatten og etter hvert til Tingretten. I «Sangria i parken» skriver Nils-Øivind Haagensen om dynamikken innad i guttegjengen, om den ofte legitimerende stillheten menn imellom når det kommer til måten de ser på, snakker om og behandler kvinner på, og hva som skjer når stillheten brytes.
Hva er det rette å gjøre når man sitter i parken og ser en venn legge hånden i skrittet til en felles venninne? Venninnen reagerer jo ikke særlig, så kanskje man bare skal overse det? Eller burde man kanskje si noe likevel? Aksel bestemmer seg for sistnevnte. Og da han gjør det, blir alt synlig og kommer til overflaten. Det han ser i parken er en hendelse som representerer hvordan enkelte guttegjenger oppfatter og behandler kvinner på. Aksel bryter den tausheten menn imellom som kan legitimere handlinger som den han ble vitne til i parken. Og idet Aksel gjør dette, blir det en sak for offentligheten som til slutt ender i Tingretten. Omtalen er utarbeidet av BS.
