Barn har vært alt fra politiske prosjekter til barnevernsnomader. Kjønn var viktig: Samfunnet måtte beskyttes mot gutters kriminalitet og jenters seksualitet. På barnehjemmene kunne spisebordet og senga bli ei slagmark der små barn ble tilføyd store sår. Stilt overfor dagens unge flyktninger skiller myndighetene fortsatt mellom verdige og uverdige trengende.

Noen barn har til alle tider vært i en utsatt posisjon. Forfatteren kaller dem «samfunnets stebarn». Med det mener hun barn uten forsørgere, eller med foreldre som ble ansett som dårlige oppdragere. Dessuten barn som sjøl tedde seg slik at samfunnet ikke godtok det.

Gjennom åtte frittstående kapitler fortelles det om hvordan disse barna ble behandlet av det offentlige og av private organisasjoner på 1900-tallet og enda lenger tilbake. Omsorgen gikk hånd i hånd med kontroll og makt. Barns oppvekst gjennom historien er preget av skiftende ideer om barn og barndom.

Boka bygger på forfatterens egen forskning gjennom mange år, og på mange andre forskeres arbeid. Stoffet er historisk, men forfatterens perspektiv er samfunnsvitenskapelig.

«Lässt euch nicht vertrösten» - La dere ikke trøste, skrev Bertolt Brecht. Vi bør huske Brechts ord når vi opprøres av fortidige handlinger og holdninger: La oss ikke trøste oss sjøl for lett med at verden har forandret seg. Verden har forandret seg, det er riktig nok. Men noen tanke- og praksismønstre har en egen evne til å dukke opp igjen, i nye former og med nye navn. Det er forfatterens håp at kunnskap om fortida kan skjerpe blikket vårt for slike gjengangere.