Atter en gang viser litteraturen at den evner å skildre virkeligheten mer nærværende enn utallige nyhetsreportasjer. Afghanske Atiq Rahimis "Aske og jord" er en liten roman i omfang, men med et tema som angår oss alle. Det er en naken, hjerteskjærende og poetisk skildring av hva krigen gjør med mennesket - av lidelsen og sorgen og frykten for ikke å bli hørt.
Vi befinner oss i Afghanistan under krigen mot russerne. I et øde landskap, ved en bro over en uttørket elv, venter en bestefar og hans barnebarn. En støvfull vei forsvinner i horisonten. I et lite, svartmalt skur sitter en humørsyk bomvokter. Han har lovet å hjelpe dem, slik at de kan bli fraktet til gruven der den gamle mannens sønn arbeider.
Den gamle har en grusom beskjed å overbringe. Landsbyen er jevnet med jorden, og de eneste overlevende i familien er han og barnet. Hva gjør man når krigen raserer alt? Hvordan forteller man sin sønn at fienden har drept nesten alle som stod ham nær?