Jeg har gjennom flere år lest Marcel Prousts romanverk På sporet av den tapte tid og nesten intet annet. Jeg har stirret ned i dets enorme vev og forsøkt å følge noen tråder. Boken er blitt et hjem for meg og har skjenket meg trygghet.

Jeg håper at min bok vil kunne leses av dem som overhodet ikke kjenner Marcel Prousts roman, og at de vil kunne betrakte meg som en stedfortredende leser.

Og til slutt: De som er fortrolige med Proust vil, håper jeg, gjenkjenne den lykke det er å lese ham. Stretter de imot mine tolkninger og har andre som passer dem bedre, så forutsetter jeg å møte den overbærenhet som blir født i nærheten av et stort verk.

Olof Lagercrantz i forordet.