I «Klappjakt på skygger» følger vi Annabelle mens hun prøver å finne ut mer om en familie hun aldri kjente. Da hun var fem år gammel døde moren av kreft, og hun ble sendt til Norge for å bo hos besteforeldrene mens faren ble igjen i England. Gjennom erindringer og dokumentasjon som er igjen etter faren pusler hun gradvis sammen et bilde av foreldrene, mens hun utforsker hvordan fraværet deres preget livet hennes.
Jeg går ut. Det er blitt til en leteaksjon. Jeg finkjemmer blomsterbedene, spør gullfiskene om de vet noe, titter bak soluret. Ute på jordene går jeg manngard, helt alene. Jeg stikker i jorden med en kjepp, men det virker respektløst; jeg er på jakt etter skygger. Likevel denger jeg løs på busker og kratt, som om jeg var på engelsk klappjakt. Som om min far ville flakse opp som en stor fasan. En høyt dekorert fasan i uniform. Bare han? Hvor er min mor? Fløy hun som en svale høyt? Var hun en due som kurret ved hans side? Og hvor er de lekende barna med blå øyne og krøller?
Klappjakt på skygger er en bok om å skrive seg inn i livet til to foreldre man ikke har kjentgodt. Annabelle vokser opp i England, og som femåring mister hun sin mor. Ikke lenge etterpå sendes hun til Norge, mens faren blir igjen. Etter faren finnes mye dokumentasjon, men etter moren finnes lite.
Med vidd og varme skriver Annabelle Despard seg tilbake i tiden, til barndom og ungdomstid, og om det å leve og skrive mellom to land og to språk. Kanskje først og fremst handler denne boka likevel om å bruke språket og litteraturen til å sette familien sin sammen igjen, brikke for brikke, som et puslespill.
