Vetle er sønn av en enormt suksessrik forfatter, og som sin bror Fartein forsøker han å følge i farens fotspor. Det går ikke alltid som det skal, først og fremst fordi dette som kalles Livet stadig kommer i veien. Livet, og jakten på kjærligheten, og en mann Vetle kan kalle sin? Skatten og Tyven er beretningen om Vetle, om Bjørnehiet og homoblokka, om et gjennombrudd og et jævla comeback. Og om spørsmålet: Hva foretrekker du? Å pule eller le? Svar fort.
Faren til Vetle er en suksessfull forfatter, og både Vetle og broren Fartein prøver å følge i hans fotspor. Men det er ikke alt som går etter planen. Verken livet, jakten på kjærligheten og en mann Vetle kan kalle sin eller planene for fremtiden går på skinner. Dette er en historie om Vetle, homoblokka og Bjørnehiet, om et gjennombrudd og et comeback. Omtalen er utarbeidet av BS.
-<p>ANMELDELSE</p><p>Så mye lyrisk finesse at det til tider føles som musikk</p><p>Erik Eikehaugs andre roman «Skatten og Tyven» er et dypdykk inn i en skeiv middelaldrende manns søken etter mening og kjærlighet i et melankolsk Oslo.</p><p></p><p>Shana Fevang Mathai, Litteraturkritiker</p><p>Publisert 6. juli 2022 kl. 06:00</p><p></p><p>Dette frykter vi vel alle: Å plutselig en dag innse at det er helt feil alt sammen. Det livet vi har bygget rundt oss, den kroppen vi har levd frem, det sinnet vi har kultivert, alle de små og store tingene som gjør oss til oss.</p><p>Er det for sent, mon tro, å bli sterk og vakker en siste gang før førti kommer og forpurrer alt?</p><p></p><p>Vetle er 39 år og ligger og kaver i denne vonde alt-er-feil-sausen. For alt det som gjør Vetle til Vetle kjennes trangt, feil eller fremmed.</p><p>Han er sønn til en legendarisk forfatter, men mislykket som forfatter selv. Han er den lubne, sårbare homsen som det er altfor lett å utnytte. Han er oppmerksomhetssyk, men selvutslettende, konfliktsky, men provoserende, bortskjemt, men forsømt, evig smilende, men konstant trist.</p><p>Han er tullingen som alltid faller og får kneet ut av ledd. Han er fyren som elsker Gilmore Girls, og som ikke helt takler å ta inn det vonde i verden. Han er Skatten.</p><p></p><p>Til tider kvalmende</p><p>«Skatten» er den litterære utgaven av Vetle, og «Tyven» hans bror Fartein. De to er heltene i faren Hjalmars superpopulære barnebokserie «Skatten og Tyven».</p><p>'For mine jevnaldrende tilsvarer det gliset der selve barndommen. For Fartein og meg tilsvarer det fraværet av en. Men i motsetning til Fartein klandrer jeg ikke Hjalmar for alt han ofret for å skrive frem Skatten og Tyven. De to guttene er større enn oss. Selvsagt er de det.'</p><p>Hjalmar og moren Liv (som forlot dem midtveis i barndommen) har gitt de to brødrene et vaklende og underlig fundament å bygge livene sine på. Det er så mye dysfunksjonalitet i familiedynamikken og så mye forvrengt og maskert smerte og kjærlighet at det til tider er direkte kvalmende. Det er ikke vanskelig å se hvorfor Vetle sliter.</p><p>Hans veikhet, selvforakt og desperate lengten bunner i en uvilje til å granske det han har blitt utsatt for og valgene han har tatt, og til å evaluere sin levemåte og reaksjonsmønstre med ærlige briller på.</p><p>Jeg får lyst til å være psykologen hans.</p><p>Det gjør meg trist å tenke på at det helt sikkert finnes mange middelaldrende og forvirrede sjeler der ute som sliter med å navigere seg selv og livet.</p><p>'Skatten er det mest hjelpeløse mennesket jeg vet om.' FARTEIN I BOKA «SKATTEN OG TYVEN»</p><p></p><p>Velskrevet, men repetitivt</p><p>Det er ingen tvil om at Eikehaug skriver med kløkt, hjerte og sjel. Han evner å skrive om både mennesket og byen Oslo med så mye nærhet og lyrisk finesse at det til tider føles som musikk.</p><p>På den andre siden av den duggete ruta henger himmelen som brennende lavendel. Jeg ligger under den varme skumringen som en plukket gitarstreng.</p><p>Det doble historieperspektivet med «Skatten og Tyven» fungerer også utmerket. Med alle de subtile og mindre subtile parallellene det gir rom for.</p><p></p><p>Dette til tross tynges romanen av et litt repetitivt fortellermønster. Mange av de samme elementene går igjen litt for mange ganger: Detaljerte beskrivelser av intimitet, melankolske øyeblikksskildringer, kneet som hopper ut av ledd utallige ganger, og fremmedgjørende fyllekvelder.</p><p>Gjentakelsene maler et bilde av en eksistens som er fanget i et repetitivt mønster, men gjør også at jeg som leser blir litt utålmodig.</p><p>Livet i «homoblokka»</p><p>Når jeg lukker boka sitter jeg likevel igjen med en følelse av en sluttet sirkel, og en subtilt utvidet forståelse av menneskeheten.</p><p>Så selv om reisen var litt seig til tider, var den verdt å være med på. Den er også et lite vindu inn i en verden jeg ellers ikke har tilgang til. Til livet i «homoblokka» på Tøyen, og musikken, sjargongen og de sosiale kodene til en gjeng skeive voksne menn i Oslo.</p><p>Det er et univers som er interessant å være i og som bør ha en større plass i litteraturen.</p><p>Sterkest av alt er likevel skildringen av menneskets iboende og altoppslukende ønske om å bli elsket og akseptert – først og fremst av seg selv.</p><p>For Vetle føltes det fjernt, ja nærmest umulig. Men så fantes det kanskje litt håp der på horisonten likevel?</p>
