Hvordan møter man sorgen etter selvmord? Og hvordan kan man håndtere skylden, maktesløsheten, skammen og følelsen av å ikke ha gjort nok? Lars Petter Kjær mistet to sønner til selvmord i løpet av et halvt år. Her skriver han om sjokket etter at den ene gutten døde, og hvordan han ikke klarer å hjelpe tvillingbroren fra å gå til grunne sammen med sin bror. Tvillingene var tett knyttet til hverandre. De var begge to svært ressurssterke, men de hadde også høytfungerende autisme (Asperger). For dem kunne det være vanskelig å forstå egne og andres følelser og reaksjoner. Kjær er utdannet psykolog og er en tilstedeværende far som tar aktivt del i barnas liv. Han er en grunnleggende optimist, og han er vant til å få ting gjort. Han ønsker å forstå sine barn, og legger til rette for at de skal ta del i livet, til aktivitet og ferie, gleder i hverdagen og muligheter for bedring. Men i møte med Elias' selvmord og Benjamins enorme tap, er det brått lite som nytter. I denne boken har det verst tenkelige skjedd, men i møtet med en så total livskrise velger Kjær aktivt at livet må gå videre. Han skriver seg gjennom sorgen og pakker opp lag etter lag av barnas oppvekst, papparollen, sorgprosessen, maktesløsheten, og den destruktive desperasjonen han selv blir kastet ut i.
Jeg lever mellom to livsstrømmer - en tung og en lett. Den lette kan alle se, mens den tunge er som en elv som renner under isbreen. En elv som ikke synes, men som kan forme og knuse fjell.
I løpet av et halvt år avsluttet Elias og Benjamin livet sitt. Tvillingene var svært ressurssterke, men de hadde også høytfungerende autisme (Asperger). Da den første døde, var det et sjokk, da den andre døde, var det splintrende.
Dette er en fars historie om sorg, skyldfølelse og maktesløshet. Det er også en fortelling om å fine tilbake til troen på seg selv som far, og om å leve videre, selv om det utenkelige har skjedd.
