«I jødisk tradisjon heter det at et menneske dør to ganger. Den første døden kommer når hjertet slutter å slå, den andre når navnet på den døde nevnes for siste gang.» Det står en kvinne foran en familiegrav på Vestre gravlund allehelgensaften. Hun er eneste etterkommer etter farens søskenflokk på sju. De som ligger i graven er i ferd med å bli slukt av den store glemselen. Bare kvinnen, den eneste etterkommeren, kan holde minnet om de døde levende enda en liten stund. «Den andre døden» utspiller seg i en epoke da to verdenskriger, jobbetid og økonomisk krise formet livsvilkårene. Med forankring i etterlatte papirer, fotoalbum og minner dikter Kjersti Ericsson fram ni liv, sine egne besteforeldres liv og livet til hvert av de sju barna deres. Det er en fortelling om tuberkulose og tidlig død, om overmot og fall, og om smerte som overføres mellom generasjoner. Men dypest sett er det en fortelling om minne og glemsel, om sorg over alt som forsvinner, og om drømmen om å gi det lille livet det bestandiges varighet.
En kvinne står ved en grav på Vestre gravlund, hun er den eneste etterkommeren etter farens søskenflokk på sju, og de som ligger i graven er i ferd med å bli glemt. I 'I jødisk tradisjon heter det at et menneske dør to ganger. Den første døden kommer når hjertet slutter å slå, den andre når navnet på den døde nevnes for siste gang'. Nå er det bare denne kvinnen som holder minnene om dem levende. Med forankring i etterlatte papirer, fotoalbum og minner dikter Kjersti Ericsson fram ni liv, sine egne besteforeldres liv og livet til hvert av de sju barna deres. Omtalen er utarbeidet av BS.
