Ti år har gått siden terrorangrepet mot Regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya. I denne boka skriver pårørende, overlevende, politikere, forskere og kommentatorer om tida etter den mørke sommerdagen. De forteller om den bunnløse sorgen og den lange kampen for å bygge opp igjen AUF og leirstedet i Tyrifjorden. De viser fram terrorens konsekvenser og de dype historiske røttene bak terroristens ideologi. De kommer med en sterk appell om at vi nå må kvitte oss med den kollektive berøringsangsten. Alt for lenge har den hindret oss i å snakke åpent og ærlig om det som skjedde den 22. juli 2011. Terroren var politisk motivert. Et målrettet angrep mot Arbeiderpartiet og AUF. Da kan ikke svaret kun være medfølelse og lovnader om åpenhet. Istedenfor må hatet og rasismen møtes med politiske svar. Denne boka bidrar med nettopp slike svar. Løftet den gir uttrykk for, er sterkt og tydelig: Vi skal aldri tie, slik vi lovte aldri å glemme «Alle nordmenn, uansett politisk preferanse, vil ha nytte av å tilbringe noen timer sammen med dem som ble rammet av terrorangrepet 22. juli 2011. [...] «Aldri tie, aldri glemme» fungerer som en første vaksinedose mot holdningene til Breivik og idolene hans. Selve fullvaksineringen må du stå for selv.» - Knut Hoem, NRK «Kan bøker endre verden? Denne boka gjør i hvert fall et forsøk.» - Jan-Erik Østlie, Frifagbevegelse
Historien om 22. juli er en historie om Norge, men også om arbeiderpartiet, AUF og arbeiderbevegelsen.
I denne boka beskriver ulike stemmer tiden etter den mørke sommerdagen, den bunnløse sorgen hos de personlig berørte og den lange kampen for å gjenoppbygge AUF og Utøya. Samtidig belyses de dype historiske røttene til ytre høyre, og det mangelfulle opprøret med ideologien bak terrorangrepet 22. juli.
