Når det gjelder oppdragelsen av barn, tror jeg man bør lære dem ikke de små dyder, men de store. Tekstene i De små dyder er skrevet i årene mellom 1944 og 1960. Natalia Ginzburg tar utgangspunkt i små gjenstander og personlige erfaringer - utslitte sko, kjøttboller, barndom, moderskap - og forvandler dem til erfaringer av stor betydning. Med andre verdenskrig og tiårene etterpå som bakteppe minnes hun egen barndom i Torino. Hun funderer over barneoppdragelse og over kjærligheten til livet. I etterpåklokskapens lys omfavner hun familiens hverdager i eksil og i Roma under den tyske okkupasjonen. Hun skriver rørende om vennskap, innsiktsfullt om sitt livslange forhold til skrivingen, og festlig og skarpt om London og engelskmenn og om sin andre ektemann, som er hennes rake motsetning i nærmest alt. De små dyder er en bok som gjennomsyres av varme, klokskap, sjenerøsitet og humanisme. Ginzburg reflekterer over ensomhet og erindring i etterkrigstidens Europa, samtidig som hun dypest sett skriver om det samme: hva det er å være menneske.
“De små dyder” samler tekster skrevet i årene mellom 1944 og 1960. I etterkrigstidens Europa skriver Natalia Ginzburg om ensomhet og erindring. Forfatteren tar utgangspunkt i personlige opplevelser og hverdagslige gjenstander som utslitte sko og kjøttboller, i en rørende og varm bok om vennskap, kjærlighet og familie. Hun minnes egen barndom i Torino, hverdager i eksil og sitt eget livslange forhold til skrivingen. Den italienske, jødiske forfatteren ble født i 1916 og vant Stregaprisen for sitt forfatterskap. Omtalen er utarbeidet av BS.
