I 1625 ble Oslos befolkning tvunget til å flytte fra Bjørvika til Akershus. Ifølge forfatteren var denne beslutningen strategisk på flere måter, med blant annet en politisk baktanke om å legge en stor del av den norske historien under torva for å gi legitimitet til dansk styre. Oslos kirker ble revet, bøker ble ødelagt, kalkmalerier ble malt over, og alt som kunne minne om den norske storhetstiden og dens forbindelser til Bysants ble begravd. I Oslo i tiden etter reformasjonen i 1537 ble historien rasert og ødelagt i en grad som en nesten ikke har sett maken til i resten av Europa. Etter at sentraladministrasjonen ble flyttet til København ble byen degradert fra hovedstad til provinsby.