Hvor lenge skal kvinner egentlig finne seg i å være den andre? Og hvor eksentrisk kan en kvinne være før hun avskrives som gal? Dette er noen av spørsmålene Marta Breen stiller i denne boka, der hun med utgangspunkt i sitt eget liv som forfatter og debattant tar for seg historien om kvinner i offentligheten. Kvinnekampen har i stor grad handlet om å bryte seg inn i menns lukkede rom - det være seg arbeidslivet, politikken, utelivet, idretten eller kunsten. De kvinnene som har gått foran og sparket inn dørene, har ofte gjort det med store personlig omkostninger. Dette er historien om den evige kampen for å skaffe seg et eget rom. Om eksentriske kulturmenn - av begge kjønn. Om Ingmar Bergman, Amalie Skram og Bjørn Afzelius. Om groupies, muser og stalkere. Om det mannlige blikket, brystvorter og viktigheten av å ha nok vin.
I 1929 utkom Virginia Woolfs essay «Et eget rom», der Woolf beskriver hvordan kvinner, gjennom historien, har manglet et fysisk og figurativt rom for å uttrykke seg kreativt. Marta Breen går i dialog med denne ikoniske teksten når hun undersøker historien om kvinners rolle i offentligheten. Hun benytter eksempler fra sitt eget virke som forfatter og debattant. Hvor lenge skal kvinner finne seg i å være «den andre», og hvor eksentriske får kvinner lov til å være uten, å avskrives som gale? Kampen for frigjøring er full av historier om kvinner som sparket inn dørene til menns lukkede rom, ofte med store personlige omkostninger. Denne boken beskriver kampen for et eget rom, men Breen forteller også om eksentriske kulturmenn, groupier, muser, stalkere og det mannlige blikket. Omtalen er utarbeidet av BS.
