Bjørnstjerne Bjørnsons dramatikk har i vår tid havnet i glemselen, mens Henrik Ibsens stadig spilles og leses over hele verden. I denne boken gjenleser Frode Helmich Pedersen Bjørnsons samtidsskuespill og viser at de fremdeles er forbausende friske og skarpe. Han tar utgangspunkt i den tidligste mottagelsen av disse skuespillene i aviser og tidsskrifter og dokumenterer at Bjørnson i sin egen samtid var en minst like forargerlig og brysom skikkelse som Ibsen var. I tillegg presenterer han en rekke tolkninger av disse stykkene, hvor deres betydelige litterære og idémessige rikdom løftes frem og diskuteres. Bokens hovedtese er at det «urene» ved Bjørnsons diktning ikke bør anses som en svakhet, men snarere er uløselig forbundet med disse skuespillenes grensesprengende litterære kraft.
Frode Helmich Pedersen har gjenlest Bjørnstjerne Bjørnsons samtidsskuespill og viser hvor friske og skarpe de fremdeles er. Med utgangspunkt i den aller tidligste mottakelsen av disse skuespillene, gir han ikke bare et viktig innblikk i det turbulente og samfunnsmessige klimaet verkene ble skrevet innenfor, men evner også å trekke frem sider den kanoniserende Bjørnsonsfortolkningen senere har oversett. Bokens hovedtese er at de "urene" ved Bjørnsons diktning må anses som en styrke som er uløselig forbundet med skuespillenes grensesprengende kraft. I sine nytolkninger av Bjørnsons samtidsdrama, løftes stykkenes betydelige litterære og idémessige rikdom fram, og Helmich Pedersen viser hvordan Bjørnson fortsatt er i stand til å forundre, overraske, røre og begeistre lesere av i dag.
