«Hovedideen i min roman er å skildre det absolutt gode menneske,» skrev Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij om sitt mesterverk Idioten. Når den unge og følsomme fyrst Lev Nikolajevitsj Mysjkin, som bare vil det gode, vender tilbake til St. Petersburg, blir han oppfattet som en idiot. I likhet med Kristus blir han stående alene med sitt budskap om kjærlighet og ydmykhet. Menneskene rundt ham latterliggjør ham - men ingen som møter ham forblir uberørt.

På toget hjem fra Sveits, der han er blitt behandlet for epilepsi, blir fyrst Mysjkin kjent med Rogosjin, som er besatt av den stolte Nastasia Filippovna. Fyrsten forelsker seg i Nastasia med en blanding av medlidenhet og lidenskap, men hun avslår hans ekteskapstilbud og flykter med den heftige Rogosjin. Etter hvert utvikler fyrsten et sterkt kjærlighetsforhold til 20-årige Aglaja, datteren til hans fjerne slektning generalinne Jepantsjina. Men for å redde Nastasia bestemmer fyrsten seg for å forlate Aglaja.

Idioten er blant Dostokevskijs mest kjente romaner, og kanskje den vakreste og mest ambisiøse. Den ble skrevet i Sveits og Italia i 1867 og 1868, dit forfatteren, pint av epilepsi og spillegalskap, hadde reist sammen med sin kone for å unngå kreditorene i hjemlandet.