Marcel Proust (1871-1922) vokste opp i et borgerlig, beskyttet miljø like utenfor Paris. I sine unge år førte han en fornem tilværelse blant overklassen, men led samtidig av kronisk astma og trengte tilsyn. Da moren døde i 1905, trakk han seg gradvis tilbake fra offentligheten. Fra 1920 tilbrakte han mye av sin tid på soverommet, hvor han sov om dagen og skrev om natten. Med dette som ytre betingelser skapte Proust den store romansyklusen På sporet av den tapte tid. Med dette verket var Proust med på å endre romankunsten på avgjørende vis. Den tradisjonelle psykologiske roman ble avløst av en mer innoverskuende og springende fortellerform. Romanen er i en viss forstand også en selvbiografi, en skildring av en kunstners søken tilbake til barndom og oppvekst. I 2013 var det hundre år siden starten på flerbindsverket På sporet av den tapte tid kom ut i Frankrike. Omtalen er utarbeidet av BS.
Med På sporet av den tapte tid bidro Proust til å endre romankunsten. Den tradisjonelle psykologiske romanen ble avløst av en mer utforskende og bevegelig fortellerform. Det viktige spørsmålet som formuleres er: Hvordan kan øyeblikkets erindringer gjøre det mulig å gjenopprette spor av fortiden? For Proust er det tapte paradis det eneste sanne, den indre verden den eneste virkelige.
I 2013 var det hundre år siden det første bindet av dette hovedverket i europeisk litteratur kom ut. Veien til Swann ble utgitt av Gyldendal i jubileumsåret, og er det første bindet i denne nye utgavens syv bind. Proust-kjenneren Karin Gundersen, som i årevis arbeidet nært med oversetteren, Anne-Lisa Amadou, har foretatt en nennsom språklig bearbeiding. Hun har også skrevet etterord til denne utgaven.
Veien til Swann rommer delene «Combray», «Swanns kjærlighet» og «Navnet».
