Nobelprisen i litteratur 2015!
I historiebøkene kan man lese at mellom 20 og 30 millioner sovjetborgere mistet livet under andre verdenskrig. Det er et vanvittig tall, så stort at det blir abstrakt. Den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsjs livsprosjekt er å gi stemme til den nå oppløste Sovjetunionens hverdagsmennesker. Det er ikke minst dette livsverket i fem bind, Utopiens stemmer, hun fikk Nobelprisen i litteratur for i 2015. Menigmanns historier når sjelden førstesidene og kommer ikke med når historikerne skriver sine bøker, men det er nettopp gjennom hverdagsmenneskenes ord at fortiden kommer nær. Ubehagelig nær.
«I Leningrad døde pappaene til alle, pappaene døde fortere, mens mammaene ble igjen. Antagelig fikk de ikke lov til å dø. Hvem skulle da ha tatt seg av oss?»
I Krigen har intet kvinnelig ansikt lot Aleksijevitsj kvinnene komme til orde. Boka ble straks en stor bestselger i Sovjetunionen da den utkom i 1985. Aldri før hadde historiene fra krigen blitt fortalt på en slik måte. I De siste vitnene er det barnas historier vi får høre. Og aldri tidligere har barnas krig blitt levendegjort slik. «Var vi virkelig barn?» spør Viktor Lestsjinskij i boka: «Ti-elleve år gamle var vi menn og kvinner ...» Millioner av sovjetiske barn vokste opp under krigen. De opplevde ting ingen mennesker burde oppleve, langt mindre barn.