Reza gikk fram og tilbake foran maleriet og glemte hva han egentlig hadde reist seg for. Han satte seg ned igjen, vippet på stolen og fortsatte å jobbe med kroppene. Gjennom penselstrøkene fikk kroppene mer form, mens han vurderte og korrigerte proporsjonene og relasjonene mellom den rabiate mullaen på morens legeme og de nærmeste tilskuerne på lerretet. Han begynte å høre folkelarm. Det var som om støyen fra fortiden sivet ut gjennom scenen på lerretet og rett inn i hodet hans. Tankene dro ham med seg til den nybygde moskèen i enden av den trange gaten der han vokste opp.