«Disen fra kroppen når den svetter/ i snøen: skyer av destillert vann som stiger opp i lufta/ og omdannes til kommende snøbyger.»Å oppskalere detaljen via ordets optikk og la den bli en del av en større helhet, er et viktig formende grep i Halvard Foynes? lyrikk. Å se det eksotiske i det nære er en tilnærming til lyrisk praksis som heller ikke er fremmed for opphavsmannen til strofen over. I diktsyklusen «Tolkninger» lar poeten ordet tidvis nærme seg grensen til det uavklarte og ukjente, mens han i andre dikt viser tiltro til den åpne, konkrete setningen ? som i det varme portrettet av skulptøren og maleren Alberto Giacometti. Her finnes en aksept for menneskets lodd, en fascinasjon for naturens prakt, men en følelse av avmakt i møte med en planet i ubalanse. Det som gjennomsyrer samlingen er i siste instans troen på en type poetisk realisme der metafysiske øvelser hører fortiden til