DAVID MONRAD JOHANSEN (1888-1974) er en av våre fremste norske komponister fra 1900-tallet. Han var født i Mosjøen, og inntrykk fra barndommen i Nordland ble et viktig fundament for ham som kunstner. Som pianist og komponist ble Monrad Johansen tidlig lagt merke til. Han var dessuten en talefør mann, og han ble på flere måter en kunstner som syntes i hovedstadens musikkliv.

Da David Monrad Johansen i 1925, som den til da yngste komponist, ble tildelt statlig komponistlønn, ble det stilt forventninger om at han skulle videreutvikle den musikalske arven etter Edvard Grieg. Monrad Johansen fikk stor betydning for interessen for å utvikle et særpreget nasjonalt tonespråk i mellomkrigstiden. Hans viktigste mentor gjennom mange år var Hulda Garborg, og han hadde også nær kontakt med den såkalte Lysakerkretsen.

Oppfatningen av David Monrad Johansens betydning i norsk musikkliv ble lenge preget av skyggene fra hans engasjement under siste verdenskrig og hans medlemskap i Nasjonal Samling. I 1945 ble han dømt for disse forholdene, men som kunstner opplevde han å bli rehabilitert.

David Monrad Johansens musikalske stil bærer preg av kontinuerlig søken etter et tjenlig musikalsk språk som kunne bære fram hans tanker om et norsk, egenartet uttrykk. Mange av hans komposisjoner har også en sterk åndelig forankring, både i et religiøst og et filosofisk perspektiv.