Den svenske forfatteren Torgny Lindgren - gutten som trodde han skulle dø da han var tolv - skriver sine erindringer.

Hva som er sant og hva som har skjedd i virkeligheten, kommer nok leseren aldri til å få vite.

Det er heller ikke poenget.

Også vi vet jo at hukommelsen er en upålitelig størrelse.Så er dette heldigvis heller ikke en kronologisk livsberetning, men mye mer en samling frittstående minner, noe han selv understreker : «Jeg har aldri kunnet se noen sammenheng i mitt liv ... All årsakssammenheng mangler. Min tilværelse former seg til en samling noveller. Ikke en roman, som jeg helst skulle ønske.

Det som er sikkert, er at døden er en flittig gjest i denne teksten, i spranget mellom morfarens død og morens, og en elsket hunds, og like til Thomas Manns begravelse.Kanskje ikke så rart, når det antydes at alt har sin bakgrunn i hans egen livstruende lungetuberkulose som guttunge. Og den mirakuløse friskmeldingen han fikk som tolvåring. I denne langtrekkende dødsskyggen har den godt voksne forfatteren begått sin høyst levende minnebok.