I
En avhandling om menneskets natur forsøkte David Hume å anvende den naturvitenskapelige, eksperimentelle metode i studiet av mennesket. Gjennom dette søkte han å grunnlegge en erfaringsbasert forståelse av mennesket, som skulle være like solid som naturvitenskapen. Boken har blitt stående som et grunnleggende skrift for den filosofiske empirismen.
En avhandling om menneskets natur er sammensatt av tre bøker, som hver tar for seg et hovedområde av Humes tenkning: forstanden, følelsene og moralen. Her finner vi blant annet Humes undersøkelse av årsaksbegrepet, den frie vilje og sjelens dødelighet, og hans argumentasjon for at man ikke kan slutte fra hvordan noe er, til hvordan det bør være. Ved siden av disse velkjente filosofiske problemområdene, finner vi mindre kjente sider ved Humes filosofi: Betraktninger rundt ulike temaer som dyrenes fornuft og deres stolthet og ydmykhet, vår aktelse for maktmennesker, om kjærligheten mellom kjønnene og om kyskhet.
Boken er den viktigste inngangen til Humes filosofi, og et uomgjengelig bidrag til Vestens filosofiske kanon.
Innledning ved Petter Nafstad.