Forlaget skriv om denne boka: I "En vander spiller med sordin" (1909) fortsetter Hamsun jeg-beretningen om Knud Pedersen - hovedpersonen fra "Under høststjernen" (1906). Jeget ferdes i det samme miljø som tidligere. Den resignerte, vedmodsfylte grunntone fra "Under høststjernen", med sin stillferdige og stemningsskapende prosalyrikk, preger også dette verket - det spilles med sordin.
I "Den siste glede" (1912) er det, likesom i "Under høststjernen" og "En vandrer spiller med sordin", et jeg som fører ordet. Disse tre verkene blir derfor gjerne omtalt som Hamsuns "vandrer-trilogi". "Den siste glede" skulle bli Hamsuns siste jeg-roman. Som i de foregående bøkene møter leseren en poetisk stillferdig refleksjon og resignasjon, men samtidig har en freidigere polemisk tone blandet seg inn.