Når Trudi får vite at mannen hennes, Rudi, er dødelig syk, overtaler hun ham til å bli med til Berlin for å besøke barna. Foreldreinvasjonen vekker naturlig nok ingen stor begeistring, og Trudi og Rudi bestemmer seg for å reise videre og tilbringe noen dager ved Østersjøen. Så - helt ut av det blå - dør Trudi. Rudi innser at han aldri egentlig har kjent sin kone eller tatt hennes interesser og drømmer på alvor. Siden Trudi hadde stor interesse for den japanske dansen Butoh, bestemmer Rudi seg for å reise til Japan for å besøke deres andre sønn som bor der. Her blir han kjent med en ung Butohdanserinne som har mistet sin mor, og sammen bestemmer de seg for å reise til Fuji-fjellet.
"Kirsebærblomster" er en film om generasjoner som glir fra hverandre, om mennesker som for sent oppdager at de elsker hverandre, om uventet død og om varslet død. I det hele tatt: et handlingsreferat kan fort bli så smekkfullt av død og elendighet at det er fort gjort å skremme folk bort fra filmen. To timer og syv minutter med ren tristesse. Hallo!? DET ER BARE DET at underveis blomstrer kirsebærtrær i denne filmen så vakkert at det tar pusten fra oss. Det oppstår vennskap så nydelige og uventede at de tar brodden fra det mest opprivende. For sånn er det at "Kirsebærblomster" på vidunderligvis beretter at selv etter atskill-elser som er for alltid, kan kjærligheten utvikle seg, og blomstre. Og som i livet selv byr Dörrie raust på en blanding av alvor og lek. Hun sørger for å gi oss pustehull med scener som bare kaller på smil. Tårene kan vi spare til den mest rørende og nydelige slutt som tenkes kan.
