I selvpåført ensomhet i Paris, dit Strindberg flyttet i 1894, hvor han beskjeftiget seg med vitenskapelige eksperimenter og mystisisme, okkultisme og alkymistiske oppfinnerdrømmer, skriver han seg i dagboks form ut av naturalismen og inn i en mer jeg-fiksert ekspresjonisme som vi kjenner fra bl.a. Hamsuns Sult.

Mer ekstatisk og selvsentrert enn noen gang, drevet nesten til vanvidd av skyldfølelse, dødsangst og metafysisk hypokonderi, leter han i parisergatene etter et system i galskapen. Spent til bristepunktet av danteaktige vandringer og swedenborgske begreper forsøker han å tyde hverdagslige tilfeldigheter, paranoide hendelser og dagdrømmer og samle tolkningene til en korresponderende, oversanselig helhet.