Landnåmsboken skildrer hvordan Island ble bygget og bosatt i tiden fra 870 til 930. Fra Ingolv Arnarsons landnåm ved Reykjavik i sørvest blir vi tatt med på en reise medsols rundt hele Island, der vi lærer om topografiske forhold, om mer enn fire hundre landnåmsmenn og deres ættetavler, og hvorfor ætten var så viktig i tidligere samfunn. I korte opphold underveis får vi møte ulike menneskeskjebner, og lærer å verdsette det mot som krevdes for å bryte opp fra det vante liv og begi seg ut i det ukjente. Men først og fremst er dette et bosettingshistorisk verk om hvordan en stat blir skapt og en nasjon blir til helt i ytterkanten av den kjente verden. Slik har de gamle islendingers sans for historie frembrakt et verk som er helt enestående i verdenslitteraturen.

Det ser ut til at de eldste opptegnelsene av bevarte tradisjoner om landnåmene stammer fra tidlig på 1100-tallet, og trolig var de et resultat av samarbeid mellom historiekyndige folk fra de forskjellige landsdelene, under ledelse eller medvirkning av Are Frode. Den første versjonen av Landnåmsboken er tapt, men verket er bevart i fem senere redaksjoner. Den eldste av disse er Sturlubok, som denne oversettelsen er basert på.

Innledning og noter til denne utgaven er ved Hermann Pålsson, professor emeritus ved Universitetet i Edinburgh. Oversettelsen fra norrønt er ved Liv Kjørsvik Schei.