All Beth has to do is drive her son to his Under-14s away match, watch him play, and bring him home. Just because she knows that her former best friend lives near the football ground, that doesn't mean she has to drive past her house and try to catch a glimpse of her. Why would Beth do that, and risk dredging up painful memories? She hasn't seen Flora Braid for twelve years. But she can't resist. She parks outside Flora's house and watches from across the road as Flora and her children, Thomas and Emily, step out of the car. Except... There's something terribly wrong. Flora looks the same, only older - just as Beth would have expected. It's the children that are the problem. Twelve years ago, Thomas and Emily Braid were five and three years old. Today, they look precisely as they did then. They are still five and three. They are Thomas and Emily without a doubt - Beth hears Flora call them by their names - but they haven't changed at all. they are no taller, no older. Why haven't they grown?
Beth skal bare kjøre sønnen sin til bortekampen hans, se på ham spille, og ta ham med hjem etterpå. Hun trenger så visst ikke tenke på at hennes tidligere bestevenn bor nær fotballbanen, og hun trenger ikke kjøre forbi huset hennes og se om hun kan få et glimt av henne. Det ville bare være å røske opp i gamle, vonde minner. Men hun gjør det likevel. Hun parkerer utenfor Floras hus og ser på fra andre siden av veien når Flora og barna hennes, Thomas og Emily, går ut av bilen. Men det er noe som er fryktelig galt. Flora ser ut som før, men eldre; det er tolv år siden Beth så henne sist. Men for tolv år siden var Thomas og Emily fire og tre år gamle. I dag ser de nøyaktig like ut. Det er ingen tvil om at det er Thomas og Emily - Beth hører Flora si navnene deres - men de har ikke blitt eldre. Boken inngår i BS engelsk bestselgerabonnement. Omtalen er utarbeidet av BS.
