Olof Lagercrantz (1911-) debuterte i 1935 med en diktsamling - Den döda fågeln. Det ble innledningen til et sjeldent rikt og stimulerende forfatterskap, som kom til å favne over flere genrer: vesentlige bidrag til svensk litteratur har Olof Lagercrantz ydet både som lyriker, kritiker og essayist. De år han satt som sjefredaktør i Dagens Nyheter var en storhetstid i avisens historie. Men det som fremfor noe annet har interessert ham, er spenningsfeltet hvor diktningen blir til. Sagt på annet vis: forholdet mellom liv og verk. Denne linjen i Lagercrantz' forfatterskap går tilbake til 1938, året for Karlfeldt-studien jungfrun och demonerna. Denne boken ble fulgt av innsiktsfulle og dypt personlige verker om Stig Dagerman, James Joyce, Dante, Agnes von Krusenstjerna, Nelly Sachs, - alle arbeider som på avgjørende vis forandret og utdypet vårt syn på såvel skaper som verk. En norsk utgave av hans bok om Dante (Fra helvete til paradiset), utkom i 1965. Dikteren som har beskjeftiget Olof Lagercrantz gjennom hele hans voksne liv er August Strindberg. Det er den svenske dikter man aldri blir ferdig med, og Strindberg-renessansen man i dag ser spor av over store deler av den vestlige verden vil knapt bli den siste. Lagercrantz skrev en avhandling om Strindberg i 1947, og siden har denne merkeligste og mangfoldigste av alle svenske kunstnere vært hans konstante følgesvenn. I de siste ti årene har biografien tatt konkret form, og nå fremstår den som den største og mest inntrengende av Olof Lagercrantz' mange forfatterstudier. For all fremtid vil -den prege vår oppfatning av August Strindberg og hans ver