"Min bror! Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg begynne? Hvor skal jeg vende meg hen? På alle kanter hersker sorg. Overalt rår angst og frykt. Min bror, jeg ønsker at jeg aldri var blitt født eller i det minste hadde fått dø før denne tid."

Den italienske dikteren Franscesco Petrarca kunne ikke finne ord som var sterke nok når han skulle fortelle sin bror i Frankrike om tilstanden i Italia omkring 1350.

Vi kjenner alle ulykken Petrarca skrev om og som hadde lagt Europa bortimot øde. Vi kjenner alle Svartedauen.

Eller gjør vi kanskje ikke det?

Hva vet vi egentlig om det som hendte, om sinnstilstanden i Europa i årene under og like etter den absurde, ubegripelige kollektive død? Hvordan opplevde folk det forferdelige? Og hvorledes kom de over det? Hva snakket de om, hva tenkte de på og hva følte de?