Av Arild Rønsen // 29.05.23

Vi befinner oss helt på begynnelsen av ‘70-tallet, og Aunt Mary bor for det meste i Danmark. Ja, i avisene beskrives de ofte som et dansk band. Men de var et helnorsk produkt, født og oppvokst rundt gater og torg i plankebyen, Fredrikstad.

Bjørn «Krisa» Kristiansen (gitar og vokal), Jan Groth (orgel og vokal), Svein Gundersen (bass og vokal), Ketil Stensvik (trommer), Per Ivar Fure (fløyte, munnspill og saksofon). Sammen var de altså Aunt Mary. Navnet fant gruppas ubestridte frontfigur Groth i ei tekstlinje fra «Long Tall Sally».

Gruppas ubestridte frontfigur? Ja, Jan Groth (1946-2014) var det. Men hans liv som mer og mer ble en tilværelse "i religionens tjeneste" passa ikke helt inn i dagliglivet til et progressivt rockeband som ustanselig befant seg på veien.

Slik jeg forstår det, røyk de aldri skikkelig uklar. De passa bare ikke sammen, sånn over langen. Men det var Svein Gundersen som var "unntaket" når det gjaldt penger. Der resten av bandet ofte fikk betalt i form av sigaretter og sprit, presterte Gundersen faktisk å «samle opp» sin del av hyra for å bruke på helt andre typer innkjøp.

De fikk oppleve sin del av rock’n’roll-livet på Reperbahn i Tyskland, ti år etter at The Beatles hadde trådt sine barnesko som popstjerner i de samme gatene. Som alle sine kolleger, opparbeida de seg stor gjeld. Til tross for tidvis stor suksess både på live- og platemarkedet, havna inntektene alltid i andres hender.

De var virkelig et navn å regne med; spilte support for band som Ten Years After, Deep Purple, Jethro Tull – ja, en gang skal de faktisk ha blitt spesielt invitert av selveste Muddy Waters for å gjøre en oppvarmingsjobb. I reunion-perioden på 80-tallet kunne de ifølge denne boka gjøre julekonserter der hver mann tjente 25.000 – rundt egna 100.000 omregna til dagens kroneverdi. Er det lov å stille seg smått tvilende til disse talla? Det er riktig nok småpenger mot hva Svein Gundersen seinere har tjent på sitt samarbeid med Sissel Kyrkjebø, men likevel …

I Norge opererte de samtidig med Saft fra Bergen og trønderbandet Prudence. Men sjangermessig konkurrerte de mest med Junipher Greene, Ruphus og Popul Ace/Vuh. (I forordet henvises det til et band som het Jupiter Green … Men det må vel være en stygg trykkfeil? Jeg har iallfall aldri hørt om det bandet.)

Hvor gode var Aunt Mary? De var gode, og oppsiktsvekkende allsidige der de veksla mellom progrock, heavyrock og rein blues. Fremragende musikere i alle ledd.

De hadde stor suksess med en rock-versjon av Edvard Griegs (1843-1907) «I Dovregubbens hall», utgitt omtrent samtidig som Emerson, Lake & Palmer spilte inn den russiske komponisten Petrovitsj Mussorgskijs (1839-1881) «Pictures At An Exhibition».

Men Aunt Marys aller største hit er den egenkomponerte «Jimi, Janis And Brian». Den handler om tre av de fremste medlemmene i den tragiske «27-klubben» - Jimi Hendrix, Janis Joplin og Brian Jones (Rolling Stones), som alle døde som 27-åringer. Det er en storveis låt, inkludert stort kor og blåsere, der Jan Groth låter som en kloning av Joe Cocker og Roger Chapman (Family). Og den kom to år etter at Joe Cocker hadde gjort sin legendariske versjon av Lennon/McCartneys «With A Little Help From My Friends» - bare for å ha nevnt det.

Denne boka er et solid tilskudd til den etter hvert mangfoldige litteraturen om pop- og rockmiljøet, slik det arta seg for våre fremste artister for rundt regna 50 år siden. Musikerne, også de aller beste, levde ofte fra hånd til munn. Det sørgelige faktum er at de økonomiske betingelsene for musikere som er minst like flinke som besetninga i Aunt Mary i dag har enda skrinnere levekår.

Men det får bli en annen historie. I mellomtida kan du hygge deg med denne skildringa av livet i og omkring Aunt Mary. "Rikt illustrert", heter det vel - ofte er den utstyrt som en slags scrap-book. Umulig å komme utenom for alle som har en slags fot innen dette miljøet - uansett om du er musiker eller publikummer.