I hele sitt voksne liv vandret Elias Olsen Einarsdalen (1854-1938) i det ulendte fjellandskapet mot storhavet ytterst på Fosen i Trøndelag, fra Bessaker i nord, via Åfjord og helt sør til Ørlandet. I storm og godvær, i stekende sol, regn og isende kulde. Sengeleie fant han under hellere, på setre, i steinbuer og staller. Han var en fri mann, ikke eid av noen, og ikke lot han seg tvinge til noe. De få eiendelene sine bar han i en bylt på ryggen og i hendene. Hestene var hans kjæreste venner, mennesker holdt han mer på avstand. Livsgjerningen var å se til at hans kjæreste venner fikk mat og stell. Han bygde veier og stier så hestene kom seg lettere frem. Uansett hvordan livet hans beskrives, går et felles trekk igjen i alle historiene om ham: Alle andre hensyn, også hans egen helbred, måtte vike for hestens velbefinnende. Derfor ble han kalt for Hest-Elias. I 1917 ble han belønnet med et diplom og en sølvskje fra Foreningen til dyrenes beskyttelse. For arbeidet han utførte på gårdene fikk han mat, overnatting, gjerne i stallen, et klesplagg og en sjelden gang sko. Det største savnet var nok godt fottøy, for han vandret hele livet.
I hele sitt voksne liv vandret Elias Olsen Einarsdalen (1854-1938) i det ulendte fjellandskapet mot storhavet ytterst på Fosen i Trøndelag, fra Bessaker i nord, via Åfjord og helt sør til Ørlandet. I storm og godvær, i stekende sol, regn og isende kulde. Sengeleie fant han under hellere, på setre, i steinbuer og staller. Han var en fri mann, ikke eid av noen, og ikke lot han seg tvinge til noe. De få eiendelene sine bar han i en bylt på ryggen og i hendene. Hestene var hans kjæreste venner, mennesker holdt han mer på avstand. Livsgjerningen var å se til at hans kjæreste venner fikk mat og stell. Han bygde veier og stier så hestene kom seg lettere frem. Uansett hvordan livet hans beskrives, går et felles trekk igjen i alle historiene om ham: Alle andre hensyn, også hans egen helbred, måtte vike for hestens velbefinnende. Derfor ble han kalt for Hest-Elias. I 1917 ble han belønnet med et diplom og en sølvskje fra Foreningen til dyrenes beskyttelse. For arbeidet han utførte på gårdene fikk han mat, overnatting, gjerne i stallen, et klesplagg og en sjelden gang sko. Det største savnet var nok godt fottøy, for han vandret hele livet.