Silje Førsunds mor ble adoptert bort i 1952, fem måneder gammel. Den gangen var det ikke noe krav at familien som skulle ta imot barnet, måtte vurderes nærmere med tanke på egnethet. Adopsjonsmarkedet var ikke regulert. For Siljes mor ble resultatet en oppvekst preget av overgrep. I tillegg til morens historie forteller forfatteren med følsomhet og sterk innlevelse om fem andre norskadopterte. Felles for dem er at de gjennom livet har måttet streve med å forsone seg med seg selv og sin egen bakgrunn. I mange tilfeller har adopsjon fungert etter hensikten - til barnets beste. Men som disse fortellingene viser, har samfunnet i vår nære fortid kommet til kort når det gjelder å ta vare på de mest sårbare blant oss. I dag er forståelsen av barns behov en annen. Men fungerer systemet godt nok, selv i dag?
Journalist Silje Førsund kommer tett på en mindre belyst side ved norsk adopsjonshistorie gjennom sin egen mor. Fem år gammel ble moren adoptert bort i 1952. På den tiden var adopsjonsmarkedet ikke regulert. Følgene av dette var blant annet at det ikke ble gjort vurderinger om adopsjonsforeldrenes var skikket til å ha omsorg for barn. For Silje Førsunds mor ble livet i den nye familien preget av overgrep. I boken viser Førsund også til fem andre bortadoptertes historier. Deres fortellinger viser, i likhet med Førsunds mor, at det ikke er så lenge siden at samfunnet sviktet i oppgaven med å verne om de mest sårbare. Men selv om situasjonen for barn er en ganske annen i dag, stiller Silje Førsund spørsmålet om det likevel er godt nok. Omtalen er utarbeidet av BS.
