16 år gamle Danielle går første året på videregående. Hun er nesten et geni. Alt hun tar i blir til verdens beste kunst. For kjæresten hennes, Kimma, er det dessverre motsatt. Derfor dumper hun ham og finner seg nye venner. Den nye vennegjengen er opptatt av politikk, og en dag skal de lage revolusjon. Men før de kommer så langt skal de kline, krangle, snakke dritt om hverandres mødre, og sist men ikke minst, passe seg for Kimma. Han er både fortvilet, men også farlig. Dette er en fortelling om vennskap, sjalusi, politisk oppvåkning og raseri.

Danielle (16) er på vei hjem i Oslo-natten. Klokken er snart to, det er vinterkaldt, i høyhælte støvletter detter hun så lang hun er på glatta langs Akerselva. Hun har akkurat forlatt kunstner-kjæresten i sinne, etter at han har foreslått at hun skal ha sex med kompisen hans for penger.
Det er ingen uskyldig jentunge Ida Jackson skildrer. Danielle er en som har smakt på livet, en liten jente med store kunstnerdrømmer, tøff i trynet, men klart mer naiv enn hun vil innrømme. Hun er et løvetannbarn som beskytter moren mot forståsegpåere.
Danielle får erfare at hun trenger vennene sine når det virkelig gjelder. Det er de som er til å stole på, viser Jackson, ikke den alkoholiserte men velmenende moren eller faren som hun aldri har sett.
Danielle er en overskuddsjente som sluker livet i fulle drag. Hun priser storbyen Oslo, suger til seg kunstnerambisjonene til den litt eldre guttegjengen i nabolaget – denne gjengen som etterhvert blir så avhengig av sterkere stoffer, kaller henne «herpa», og får henne til å innse at hun må komme seg bort.
Slik jeg leser romanen er den en handlingsmettet, dramatisk storbyhistorie der forfatteren også har plantet noen av sine egne gode intensjoner: Det dreier seg om å vekke ungdommen politisk, gi jenter selvtillit (Danielles venninne Ellinor er av den altfor vanlige, beskjedne typen som alltid bebreider seg selv når noe går galt) og ikke minst fremme jenters seksualitet. Omtalen er hentet fra en anmeldelse av Marta Norheim i NRK.