Det finnes 40 islendingesagaer. De handler om mennesker og hendelser på Island og i Skandinavia mot slutten av vikingtiden. Islendingesagaene skildrer noen generasjoner av de første norske landnåmsmennene som krysset verdenshavet for å bosette seg på Island. De og deres etterkommere dannet en fristat uten konge, styrt av høvdinger, som møttes for å vedta lover, inngå forlik og avsi dommer på Alltinget.

Hovedhandlingen i de fleste islendingesagaer foregår noen årtier rundt år 1000, da nordboere både seilte til Amerika og forkastet sin hedenske tro og ble kristne. Hovedpersonene er som regel av fornem herkomst, høvdinger og rike bønder, krigere og diktere, og sagaene handler gjerne om deres feider om land eller sosial status, lokal autoritet og makt, men også om kvinners gunst og kjærlighet. Det er snarere karakterskildringen enn handlingen som gjør sagaene levende og relevante for moderne lesere. Mange av sagaheltene blir episke skikkelser når de modig fortsetter å kjempe - uten mulighet for å seire - for til slutt å oppnå storhet i døden. Andre kan være slu rever eller følsomme under en hard fasade, storsinnede eller svikefulle, men framfor alt er de menneskelige og psykologisk troverdige. Kvinner er sjelden innblandet i kamper og voldelige scener, men de kan spille en sentral rolle i utviklingen av konflikter ved å egge til kamp eller provosere sønner eller ektemenn til hevn.

Sagaene likner historiske romaner som er skrevet flere hundre år i ettertid, siden de forteller om og fortolker begivenheter omkring etterkommerne av de første landnåmsmennene og deres slekter, myter og sagn. Fortellingene er realistiske i stilen og gir alltid inntrykk av å beskrive virkelige hendelser, historiske personer i dagliglivet, som trekkes inn i en rekke dramatiske hendelser, der deres personlighet settes på prøver som gjelder liv og død. Sagaforfatterne er synsvinkelens og sceneskiftets store mestre, og komposisjonen kan minne om moderne filmteknikk.