Filmmagasinet.no skriver om filmen:
Etter den strålende filmatiske mellom-roman-lettvekteren Death Proof har Quentin Tarantino endelig klart å realisere sitt lenge bebudede andre verdenskrig-epos. ”Her til lands tar vi regissører på alvor” lar han en av karakterene sine si, en uttalelse som vakte applaus under pressevisningen i Cannes. Festivalen er perfekt for Tarantino, en filmskaper som alltid har operert i krysningspunktet mellom det europeiske og det amerikanske. Inglourious Basterds er et nesten overtydelig eksempel, her er tyskere, amerikanere og franskmenn i skjønn forening, og alle snakker sine egne språk. Ikkeno gebrokken amerikansk med euro-aksent her i gården.

En gjeng morderiske jøder under ledelse av en naziblodtørst Brad Pitt har til oppdrag å utrydde så mange nazister som mulig. De tyske soldatene blir utsatt for noe så bokstavelig talt uramerikansk som skalpering. Vi treffer også på en jødisk flyktning, en krigshelt som har blitt filmstjerne, og ikke minst en av filmhistoriens mest minneverdige badguys, den svært språkmektige elegantieren, piperøykeren og jødejegeren Hans Landa. Og han er langt fra den eneste som er glad i å prate, her overgår Tarantino nesten seg selv i lange dialoger og mye tekst. Kombinasjonen av spaghettiwestern og andre verdenskrig-drama funker ypperlig, i tillegg noterer vi oss hvordan filmskaperen mener at film kan forandre verden. Og da mener vi ikke små forandringer. Verden vil sikkert forbli den samme, Inglourious Basterds, eller ikke. Men Tarantino, som har forklart sin lave produktivitet med at han foretrekker å se på et fjell han har besteget fremfor selve fjellklatringen, kan lene seg fornøyd tilbake i hytteveggen, og beundre sitt mektige, morsomme og potente verk.