Året er 1869. På et lite fiskevær, en knapp dagsreise fra Bodø, vokser Karoline opp som nest eldst i en søskenflokk på fem. Faren er fisker, og moren strever med å få tiden til å strekke til mellom den vesle husposten hun har, og å stelle for mann og barn. En dag skjer det en tragedie som fører til at familien står på bar bakke. Sterke krefter i den pietistiske menigheten vil sende søsknene på legd, som fosterbarn hos ukjente mennesker – men Karoline strever for å holde søskenflokken samlet. En hemmelig frier kan berge dem alle. Men kan Karoline ofre seg selv og si ja til en hun ikke elsker?

”Kjære Karoline … Jeg har latt meg fortelle at din mor har mistet vettet, men nå ser jeg jo at det er verre enn som så.” Karoline ble bare stående og måpe. ”Og siden vi fryktet det verste,” fortsatte kvinnemennesket ufortrødent, ”valgte vi å sammenkalle til et møte i Kristelig Kvinneforening for å avgjøre hva som er best for barna.” ”Hva mener du med ’hva som er best’?” fikk Karoline omsider sagt. ”Det er da ikke opp til dokker å avgjøre?” ”Det er vår kristenplikt å gripe inn når en søskenflokk brått mister sine foreldre.”