Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv. Jeg var enebarn. Vi bodde i en stor leilighet bak slottet." Slik begynner denne romanen hvor forfatteren tar et foreløpig farvel til merkelappen som "Herr sorgmunter fra Skillebekk". For dette er alvor uten noen forsonende latter å støtte seg til. Det er en bok som er full av mørke rom, fordekte liv og uutalte ord. Personene beveger seg rundt hverandre med hver sine stivnete masker.