Da keiser Konstantin flyttet romerrikets hovedstad fra det vestlige Roma til det østlige Bysants oppsto gradvis en egen form for kristen tro og praksis, men også en tradisjon med viktige kontaktpunkter til den vestlige kirken. Neste bok i Verdens Hellige Skrifter bringer leseren til en tradisjon som er vestens mennesker bemerkelsesverdig fremmed.

"Kast ikke for lettvint fra deg den åndeliggjorte kjærlighet,
for noen annen frelsesvei er ikke overlatt til menneskene."
Maksimos Bekjenneren

Christine Amadou er magister i idéhistorie og stipendiat på et doktorgradsprosjekt om bysantinske helgenbiografier. Hun har stått for utvalget av tekster, oversatt deler av skriftene og skrevet innledningsessayet til boken Østkirken: Skrifter fra bysantinsk og ortodoks kristendom. Jeanette Sky har intervjuet henne:

ØSTKIRKEN
Skrifter fra bysantinsk og ortodoks kristendom

- Det spennende med disse tekstene er å se hvor variert og rik den kristne tradisjonen egentlig er, sier Christine Amadou: - Vi tenker oss gjerne kristendommen som den vestlige tradisjon med katolisismen og senere også protestantismen, men den kristne tradisjon er så mye mer og større enn dette. Som idéhistoriker har det vært utfordrende å vise hvor tett disse østkirkelige tekstene henger sammen. Til tross for at de virker både tidsmessig og geografisk atskilt, skriver de seg likevel inn i hverandre.

- Når romerrikets hovedstad i år 324 flyttes østover får vi ikke bare det andre Rom i kraft av Konstantinopel, men gradvis også en annen kristendom enn den som utvikler seg i vest.

- Hva skyldes splittelsen?

- Både politiske, ytre omstendigheter, men også det språklige gjør at disse tradisjonene gradvis vokser fra hverandre. Den østlige tradisjonen henter og bruker mye fra den antikke, greske arven. Flere av tekstene som presenteres i denne samlingen er skrevet av gresk-språklige syrere, og vi møter dermed en kristendom som er farget av det vi gjerne kaller semittisk kristendom. Da romerrikets hovedstad ble flyttet østover kom man i kontakt med gamle kristne kulturer. Denne kristendommen er kjennetegnet av en annen spiritualitet, hvor mystikken nok har en mer sentral plass enn i vest. I vår vestlige tradisjon vil alle tekstene i denne boken kunne karakteriseres som mystiske.

- Hva kjennetegner den mystiske dimensjonen som ble så viktig i østkirken?

- Et ledende motiv i disse tekstene og i hele østkirken som sådan er menneskets forhold til Gud og menneskets mulighet til å bli guddommeliggjort. Det handler om å oppnå en tilstand hvor man ikke er i sine lidenskapers vilkårlige vold. Dette kommer blant annet til uttrykk hos de mange eremitter eller anakoreter som valgte å leve atskilt fra samfunnet. I de tidlige helgenbiografiene ser vi at forsakelsene ikke bare er rettet mot å få en gevinst etter døden. Forsakelsene her og nå fører til en tilstand hvor man foregriper det som venter i det hinsidige.

I GUDS BILDE
- Var guddommeliggjøringen av mennesket noe som var forbeholdt eremitter og munker?

- Nei, i den ortodokse tradisjon møter vi et optimistisk menneskesyn. Mennesket er skapt i Guds bilde og på grunn av denne likheten kan alle mennesker leve i Gud og bli forvandlet og guddommeliggjort. For å vise medmenneskene denne muligheten, finnes noen mennesker som lever nærmere det himmelske enn andre. Helgenbiografiene viser på denne måten frem eksemplariske mennesker som alle kan etterligne. Poenget var ikke å pine seg selv, men å vekke andre mennesker.

- Har denne mystiske orienteringen skapt en kroppsfiendtlig religiøsitet i Østkirken?

- Nei, selv om kjernen er bønn og forsakelse, og å kvitte seg med lidenskaper og distraksjon er ikke Østkirken kroppsfiendtlig. Gud har skapt mennesket med kropp og sjel, derfor skal mennesket også frelses med kropp og sjel. Det er mer snakk om konsentrasjon, og kroppen er noe av det som skaper distraksjon.

TRADISJON OG MANGFOLD
- Østkirken bærer også navnet den ortodokse kirke. Ortodoksi betyr jo rettroenhet; aner vi her en kamp om den rette tro?

- De første hundre årene var den bysantinske kirken preget av en innbitt kamp mot vranglære og kjetteri. Det var på mange måter et vepsebol knyttet til diskusjoner om treenigheten og Kristi natur. I møte med jødedom og senere islam ble kristendommen videre anklaget for ikke egentlig å være en monoteistisk religion. Det var derfor viktig å avklare innholdet av treenigheten. Alle disse teologiske diskusjonene kan imidlertid også forstås som en måte å definere forholdet mellom Gud og menneske.

- Tekstene i denne samlingen strekker seg fra 300 tallet til 1800 tallet, fra det greske til det russiske. Kan man i det hele tatt snakke om en enhetlig tradisjon?

- For meg har det vært viktig å vise at det både finnes et geografisk og genremessig mangfold. Samtidig som vi finner et rikt mangfold, ser vi imidlertid også at dette er en tett sammenvevet tradisjon. I disse tekstene ser vi derfor at selv den russiske tradisjonen er tett innvevd i den greske.

- Hva slags forbindelser har det vært mellom den østlige og den vestlige kirken?

- Til tross for splittelsen mellom øst og vest har de to kirketradisjonene også stått i dialog med hverandre, derfor tilhører disse tekstene en felles kristen kultur. Den østlige tradisjonen ble ikke skåret ut og atskilt en gang for alle for aldri mer å dukke opp. De to tradisjonene har inspirert hverandre og stått i dialog. Dionysios areopagiten som er med i denne samlingen er et tydelig eksempel på dette. Dionysios er den fremste representanten for den ortodokse lysmystikken, og han fikk også en enorm betydning for vestlig mystikk. Senere var det også flere bysantinere som flyktet vestover til Europa ettersom muslimske tyrkere rykket nærmere Konstantinopel som endelig falt i 1453. Russerne overtok nå fakkelen og Moskva ble det tredje Rom.

LITTERÆRE KVALITETER
- Hva slags type religiøse skrifter er dette?

- De er alle oppbyggelige religiøse tekster, men få av dem er liturgiske. Noen av tekstene er hentet fra Filokalia en tekstsamling som dreier seg om bønnen og dens kraft. Ellers finner vi lengre helgenskildringer, hymner og prekener. Det interessante med disse prekenene er at de er skrevet som rene dramaer. Selv om bysantinerne var svært strenge på diskusjoner om Kristi natur hadde de likevel et lempelig forhold til det evangeliske stoffet. Her diktet de seg nærmest inn i det bibelske materialet gjennom for eksempel lange samtaler. Av det evangeliske stoffet skapes store og levende tablåer.

- Har tekstene fremdeles en funksjon for ortodokse kristne i dag?

- Ja, en del av dem brukes i liturgien. Både Gregor av Nyssa som er representert med to tekster her, Maksimos Bekjenneren og Johannes av Damaskus er store kirkelige forfattere i den ortodokse tradisjonen og deres innflytelse er derfor fremdeles levende. Både prekenene og hymnene hører messen til, og mange av hymnene er skrevet for en av kirkens festdager.

- Hvordan skal en ikke-troende nærme seg disse tekstene?

- Dette er tekster som både griper og berører. Jeg kan for eksempel nevne skriftet ved navn Hymne for langfredag som beretter om Maria ved korset. Maria står ikke bare passiv og gråter ved korset, hun er snarere moderlig sint og bitter. Derfor snakker hun direkte og nesten irettesettende til Jesus, om hvordan han kunne finne på dette? Til Jesu svar om at han måtte dø for å redde Adam utroper Maria at han tidligere har helbredet og vekket opp andre uten å måtte lide eller dø for det! Denne Maria-figuren som slynger ut sitt raseri og manglende forståelse av korsfestelsens nødvendighet ligner på mange måter mer på tragediens fortvilte mødre og døtre, enn om katolisismens vemodige stabat mater. Slik er tekstene i seg selv litterært interessante og spennende.