"I alle år har jeg kokettert med min totalt manglende interesse for fotball. Jeg har snakket nedsettende om selve spillet. Skrevet stygge artikler om alt tøyset rundt ballen og spillerne. I dag kan jeg røpe: Jeg har vært uærlig. Jeg har bedrevet et spill for å sikre meg et image som den optimale avviker. Jeg har tittet på guttene i smug ...

Men det skal noe til for å skru meg såpass opp at jeg frivillig rugger meg på plass foran skjermen. Det må være stort mesterskap. Det må være VM eller EM. Jeg må hjernevaskes og indoktrineres i uker før jeg ser den første kampen. Og så er jeg helt avhengig av at det dukker opp en veileder i rett tid. En slik person som tar meg i hånden og sier: "Nå går vi opp i kiosken og kjøper atten kalde pils, og etterpå går vi ned til deg og ser Norge slå Spania. Jeg skal forklare deg spillereglene underveis." ...

Og når første kamp er sett sammen med veilederen, er mye gjort. Da skrur jeg på av fri vilje, som om jeg er alene hjemme, og gir meg ikke før turneringen er over. Og synes i grunnen at det er ganske spennende. Jeg husker en spesielt morsom kamp der Norge slo Brasil, jeg tror det var to-en. Da knegget jeg litt for meg selv her jeg satt. Jeg brøler ikke, det ligger ikke for meg, men når kampene er ekstra artige, hender det jeg knegger litt. Ikke rare greiene, naturligvis, men jeg klarer bare ikke å bli hysterisk av fotball. Jeg kan bli hysterisk av en veps i rommet, eller av at naboen ringer på når jeg sitter og skriver en genial roman, men med fotballen får jeg det ikke til. Jeg er en sånn type som kan finne på å si at det var "hyggelig" at Norge vant."

Ingvar Ambjørnsen