Forlaget skriver om denne boka:
Det var en gang en konge som hadde en datter, og så vakker var hun at hun var kjent vidt omkring. Men hun var så trist av seg at hun aldri lo, og hun var så stor på det at hun sa nei til alle frierne sine om de var aldri så gilde.
Kongen mente jo at hun kunne gifte seg, hun som andre. Og så visste han ikke bedre enn å lyse opp på kirkebakken at den som kunne få datteren til å le, han skulle få både henne og det halve kongeriket. Men var det noen som prøvde seg og ikke greide det, så skulle det gå dem ille. Og ille gikk det med den ene frieren etter den andre - men så la Tyrihans i vei til kongsgården...