Trude Trønnes-Christensen forteller i denne boken om hvordan det er å ha en bror med Downs syndrom. Stian sitter alltid rett foran tv-en, er alltid sulten og tar ofte litt for mye plass. Men han er også alltid blid, han vet hvem som er på hans side, og spiller aldri sosiale spill. Barndommen sammen med Stian har formet forfatteren som menneske. En familie fylt med aksept for det som er annerledes, en hverdag preget av mangfold. Men da Stian ble vitne til at faren mistet livet i en ulykke, endret han seg. Den glade gutten ble innestengt og mutt, og øyeblikkene med kontakt ble stadig færre. Etter dette var det lillesøster Trude som måtte stå opp for broren sin.
Stian har Downs syndrom, og her forteller søsteren fra oppveksten med en bror som skiller seg ut og har spesielle behov.
Det var tider da hun ønsket seg et helt vanlig familieliv uten en bror som tok så mye plass, men hun tilskriver også oppveksten med Stian sine mest positive egenskaper. Hun skriver vart og varmt om barndommen, men hun skildrer også ambivalens og sorg. Blant annet forteller hun om hvordan farens tragiske død påvirket familien.
I dag er Stian voksen og bor i egen bolig, og med støtte fra sine nærmeste klarer han det meste. Men da han skulle fly alene til sin mor på Tenerife, ble han stoppet i innsjekkingen og måtte reise hjem til boligen igjen. Dette tente et stort engasjement hos Trude. I notater og samtaler med filosof Henrik Syse, søskenforsker Kirsten Hofgaard Lycke, politiker Heidi Nordby Lunde og advokat Geir Lippestad, gjør hun seg noen tanker om menneskeverd og hvordan vi behandler de som er annerledes. I dag velges ni av ti fostre med Downs bort, og hun undrer på hvilket samfunn vi skaper dersom vi sorterer vekk de barna som ikke er ønsket. Skal vi ha rett til å velge våre barn?
