Hvordan er en best sammen med andre mennesker? Kanskje ved å være alene? Kristian Bergquists nye diktsamling, hans syvende i tallet, trekker litt i den tråden da den liksom spør seg selv: Hvorfor forlater jeg alt, når det siste jeg vil er å bli forlatt? Og hvor kommer tanken på å avslutte fra, når jeg bare vil fortsette som før? I Jeg klarer det ikke alene drar poeten helt bokstavelig til skogen og hytta. Bort fra en befolket verden. For å leve alene. Se på trærne og himmelen. Fange dyra i sin flukt. Lese og skrive. Spise og sove. Bryter litt ny jord. Jeg klarer det ikke alene, sier altså tittelen, samtidig som poeten gjør nettopp det: klarer seg, alene. Men det er likevel ikke en selvmotsigelse. Det er bare en av livets elementære og elendige sannheter: at ingen vil være alene, men alene er vi alle.
Poeten utforsker rommet som finnes mellom behovet for kontakt, og behovet for isolasjon. Tittelen rommer dette paradokset, og spiller på det lyriske jeg-ets reise til en avsides hytte; et ønske om kontakt med naturen og fred, selv om det senere demrer at trangen til å forlate, muligens handler vel så mye om frykten for å bli forlatt. Dette er Kristian Bergquists sjuende diktsamling. Hans poesi kjennetegnes av et tydelig og tilgjengelig språk, forankret i en sosial virkelighet.