Sytten og et halvt år senere vet Geir Lippestad at hans funksjonshemmede datter Rebekka gledet seg over hver dag hun levde. - Selv ville jeg ikke vært en dag foruten, og heller ikke den store sorgen etter at hun døde, sier han.

Men Lippestad har også kjempet, med både egne og andres fordommer. I ettertid ser han at han altfor lett la egne og andres preferanser og verdier til grunn for å vurdere hva det gode liv var for Rebekka, mens hun skjønte det han ikke forsto: Livsglede er ingen objektiv størrelse. Den kan bare måles ut fra den enkeltes forutsetninger.

Hva er det som gjør at vi hele tiden forsøker å definere livet ut fra stivnede holdninger og overleverte forestillinger, og ikke ut fra livet selv? Hvorfor er det så vanskelig å akseptere at våre medmennesker kan ha helt andre målestokker for livsglede enn de vi selv har, enten de er syke, funksjonshemmede, kommer fra andre kulturer eller kort sagt: er annerledes enn oss selv?

I Et større vi - til forsvar for livet søker Lippestad i historien, politikken, filosofien, jusen, psykologien og den alminnelige samfunnsutviklingen etter svar på hvorfor vi har så begrenset evne til å glede oss over annerledeshet. Et det typisk norsk? Er det noe som er oppstått i vår tid? Eller er det noe vi finner opphavet til langt tilbake i historien?