Alf Cranner hadde akkurat gitt ut sin første viseplate da han traff visemesteren Alf Prøysen. Vennskapet mellom de to oppsto umiddelbart. Gjennom vennskapet med Prøysen finner Cranner styrke til å konfrontere sin egen fortid, og sammen med Cranner får Prøysen være helt seg selv. De to hadde mer enn sceneskrekk til felles, og vennskapet utvikler seg fra lærergutt - mesterforhold til gjensidig, nært samarbeid og dyp respekt. Alf Cranner inviterer leseren inn bak scenen, og boka gir leseren et unikt innblikk i Prøysens store menneskelighet, fra en av dem som stod ham aller nærest.