Han kom opp igjen, og Birkin bøyde seg ut for å hjelpe ham om bord i båten. Igjen så Gudrun hvordan Gerald trakk seg opp av vannet, men denne gangen langsomt, tungt, med blinde, kravlende bevegelser som en klønete amfi bieskapning. Igjen skinte månen med et svakt selvlysende skinn på den hvite, våte skikkelsen, på den krumme ryggen og de runde hoftene. Men den så kuet ut nå, kroppen hans, den kravlet og sank i hop med langsomme, klønete bevegelser. Han pustet tungt også, som et lidende dyr. Han satt kraftløs og ubevegelig i båten, med det glatte og blinde selhodet, hele fremtoningen liksom ikke-menneskelig, fremmedgjort. Gudrun grøsset mens hun mekanisk fulgte etter båten hans. Birkin rodde til brygga uten et ord.

Kvinner som elsker (1920), et av modernismens hovedverk, er D.H.Lawrences nådeløse oppgjør med fedrelandet, fremskrittstroen og industrisamfunnets umenneskelighet. Samtidig er den kanskje det 20. århundres mest nærgående skildring av «kvinnen som finner sin individualitet», i kamp med sementerte tradisjoner. Vi møter to unge par som veves sammen i et skjebnetungt fellesskap, på jakt etter mening og nye plattformer i skyggen av verdenskrigens undergangsstemning. Ingen vil være uberørt av denne romanens grunnleggende spørsmålsstillinger, som til fulle har beholdt sin kraft og aktualitet.

Kvinner som elsker er en frittstående oppfølger til Regnbuen. Sammen utgjør de Lawrences hovedverk, for første gang i norsk oversettelse.