Nobelprisvinnerens historie om mor og far i flere versjoner; en oppdiktet, mye lykkeligere historie, og en som følger virkeligheten, slik den faktisk ble.

I denne nye bemerkelsesverdige boken har nobelprisvinneren Doris Lessing gått tett inn på sine foreldres liv. Begge ble ugjenkallelig merket av den første verdenskrigen.

Faren ville gjerne ha blitt en alminnelig engelsk bonde, men en granatsplint tok nesten livet av ham, og han måtte resten av livet klare seg med en kunstig fot. Moren, Emily, pleiet sårede på Royal Free Hospital etter at lege-kjæresten hennes druknet i den engelske kanalen.

I den første delen av denne boken dikter Doris Lessing om på foreldrenes liv og gir dem et annet, mye lykkeligere liv, slik det kunne ha vært om krigen ikke hadde kommet. Resten av boken gir glimt fra virkeligheten, slik den ble i skyggen av krigen, før og etter reisen til Afrika, og formilder det vanskelige forholdet dem imellom, klokt sett av den unge kvinnen, som siden skulle bli den store forfatteren.

«Er det slik at barn kan ta inn over seg foreldres følelser? Jeg tror at det er slik, og dette er en arv jeg gjerne ville ha vært uten. For på denne måten ble den første verdenskrigen også min, et av mine minner. Ennå i dag strever jeg med å komme løs fra dette skrekkelige, med å prøve å bli kvitt det,» sier Doris Lessing. Gjennom å skrive denne boka har hun klart akkurat det.