Bare kvinner som har vasket øynene med tårer kan se klart, sier et gresk ordtak. For Manuela er sannheten en annen. Den kvelden sønnen Esteban blir overkjørt og drept etter en opprømt opplevelse i teateret, gråter Manuela seg tom. Etterpå er det ikke klarsyn som preger henne. Nåtid og fremtid blandes sammen i det samme mørke. Den natten hun venter på sykehuset og håper at sønnen skal leve videre, blar hun i notatboken han alltid bærer med seg. Den gryende forfatteren skriver om bildene han hadde funnet blant Manuelas private saker. Alle var revet i to. Faren min, antagelig, skriver Estaban som føler at livet hans mangler den samme halvparten. "Jeg vil møte ham. Jeg bryr meg ikke om hvem han er, eller hvordan han behandlet moren min. Ingen kan nekte meg den retten."