I Thure Erik Lunds roman smelter liv og skrift, litteratur og landbruk sammen i en eneste tekstmasse. For hvor utspekulert er skriften? Og er det egentlig så stor forskjell på småbrukertilværelse og skriving? Identitet, tja. Hva er det? Hallandsåsingene er en slekt utenom det vanlige. De er brautende og feige. Hissige, æreløse og tenker bare på seg sjøl. Dessuten har de et vanskelig forhold til kvinnfolk. Jeg-fortelleren oppfatter seg som den siste hallandsåsing. Han beskriver seg sjøl som en et halvkriminelt, sjølskrytende arbeidsjern og en unnasluntrer. Alle de andre i slekta er assimilert i bygdas normalbefolkning. Men han holder tritt på småbruket sitt sammen med samboeren Maria. Tidligere utga han romaner som av noen få ble oppfattet som geniale. Men nå er han ferdig med romanskrivingen. Han trenger ikke lenger å publisere seg selv for å kjenne at han lever. Nei. I stedet går han rundt som en vanlig mann med sine geniale teorier om verdensbygningen som ingen skal få kjennskap til. Ikke engang Maria. Ute i bryggerhuset, der han har isolert seg, skriver han på en evig og intens tekstmasse som aldri skal publiseres. Ikke så lenge han er i live i alle fall. Men han har en ekkel følelse av at det er noen som sniker seg rundt i teksten hans og retter på setninger.
Jeg-fortelleren ser på seg selv som den siste hallandsåsing. Og hallandsåsingene er en slekt utenom det vanlige. De er brautende, hissige, æresløse og selvsentrerte. Mens resten av slekta er assimilert i bygdas normalbefolkning, holder vår mann stand på småbruket sitt sammen med samboeren Maria. Han har gitt ut noen romaner som ble oppfattet som geniale av et fåtall mennesker. Men nå er han ferdig med romanskrivingen. Ute i bryggerhuset, der han har isolert seg, skriver han på en evig og intens tekstmasse som aldri skal publiseres. Ikke så lenge han er i live, i alle fall. Men han har en ekkel følelse av at det er noen som sniker seg rundt i teksten hans og retter på setninger. Omtalen er utarbeidet av BS.
