En ung mann eksperimenterer med psykedeliske stoffer for slik å bryte ut av egen stillstand og få livet i gang. Romanen kommer fra innsiden av rusopplevelsen, som en journalført selvoverskridelse.

«Det er nesten så jeg nå er i ferd med å stange borti det støvete ordet Gud, som jo bare viser at selv når man strekker fornuften til det aller ytterste, i et fortvilet forsøk på å finne noe helt nytt og annerledes, så finner man bare enda en tåpelighet, man finner en kosmisk tåpelighet, ja, den ytterste tåpelighet … man finner Gud – altså finner man ingenting.»

Det åpenbare skildrer en reise inn i skogen og samtidig en reise inn i fortelleren selv, hvor skillet mellom skog og selv blir stadig mindre skarpt. Resultatet er en ærlig og til tider svært humoristisk prosa, hvor et selvbiografisk jeg går i oppløsning for leserens øyne.